Ja, onsdag kveld var Lubbe helt gåen. Skulle ta han inn på kvelden, men han ble bare liggende nedenfor trappa. Mamma kom ut og måtte nesten bære han opp. Jeg var sint, frustrert og lei meg på samme tid. Nå hadde det gått for langt. Jeg skrek til pappa mens jeg gråt om at det hadde gått for langt og at den bikkja ikke skulle være her når jeg kom hjem fra skolen på torsdag. Høres kanskje drastisk ut, men han hadde vondt.
Torsdag kl 11 fikk jeg en medling av pappa; “jeg har bestilt time til Lubbe kl 13.45. Er det greit?” “Ja, det er greit. Det er best for han”. Skrev jeg da tilbake. Var litt tomt å komme hjem, men jeg visste at dette var det beste for Lubbe. Han har hatt et godt liv. Han har vært med på utallige fjellturer som kløvhund, trukket meg på ski siden jeg var 8 år og trukket pulk. Han ville blitt 13 år denne sommeren, så et langt liv for en så stor hund, er utrolig.
“Takk for alt Lubbe.
Takk for at du trakk meg opp de tyngste bakkene på ski.
Takk for at jeg fikk gråte inn i den myke pelsen din når jeg var lei meg.
Takk for at du var så tolmodig mot barn og andre mennesker.
Takk for at du tok deg av valpene til Vidda når de ble født.
Takk for at du har vært en del av oppveksten og livet mitt…”
Sarah Erin Braathen
Leit å høre:(